1.
Kan du fortelle litt om hvordan du gikk fram for å etablere deg som kunstner etter avsluttet utdanning ved KHIO?


Gikk sammen med tre med studenter og leide ett lokale rett nedenfor skolen.
Den gangen fikk vi ikke noe stipend ved avsluttet master, så var avhengig av dette for å kjøpe ovn osv. Fikk ett par stipender, vederlagsfondet og utstyrsstøtte, så dette ordnet seg. Jobbet på skole som formingslærer og kveld som vaskehjelp ved siden av, ca 70 timers uker, ble rimelig utbrent av det. Etter ett år sa jeg opp de jobben og klarte meg på arbeidsledighetstrygd de neste tre.

Søkte både på kommersielle og offentlige utstillings plasser.
Fordelen med de offentlige; høstutstilling, kunstnersentrene osv var at de så bra ut på cv. Fordel med kommersielle galleriene er at publikum får se arbeidene dine (de blir vant med uttrykket ditt) over tid.

Var også tidlig på nett med hjemmeside, har vist seg å være god investering i tid og krefter.



Evt. Råd til studerende ved khio i dag?

Det viktigste er å lage bra arbeider. (sier seg selv kanskje) Men det er her fokuset bør ligge. Alt annet blir bare dumt i forhold. (Men les videre for all del)

Veldig viktig å innse at vi faktisk har flokk dyr gener. Det naturlige er å ville bli godtatt av flokken. Viktig å være klar over dette faktum som er en uheldig del av det å være menneske, spesielt hvis man ønsker å være kunstner også.

Konsekvensene av dette faktum er at dere som studenter tilpasser uttrykket deres til hverandre. Mulig dere ikke ser dette selv. Vær ærlig mot dere selv - følg hjertet - ikke flokken.

Ellers innså jeg rimelige tidlig at den største ressursen jeg hadde var meg selv.
Lærte meg å fotografere og lage web sider (begge super enkle ting å lære seg forresten)

Med dette styrer jeg mye av innformasjonsstrømmen om meg selv og mitt virke både i form av ord og bilde, og slipper å betale noen for å gjøre den jobben.

I tillegg til min egen hjemmeside driver jeg også
artoslo.com og paypersin.com


2.
Kan du fortelle litt om teknikkene du benytter deg av?


Enkelt fortalt kombinerer jeg abstrakt og figurativ form (strengt tatt så er all figurativ form også abstrakt, den bare ser figurativ ut).

Materialene jeg bruker er som regel keramikk og plast, men har brukt en del andre materialer også opp gjennom årene.
Liker direkteheten ved leire (det man modellerer får man - altså ikke via støp) og overflatene i leire/glasur liker jeg også..
Plasten (epoksy) har fordelen av at den tilfører arbeidene en dynamisk karakter, en frihet i forhold til form og størrelse/vekt som ofte er en begrensning i rent keramisk materiale.


Jobber du fritt i forhold til tematikk, og hva synes du teknikken din gjør med tematikken i arbeidene dine?

Teknikk, kunnskap og tid påvirker hvordan tematikken i mine arbeider omformes til et tre dimensjonalt arbeid.
Jeg prøver å utvide mitt kunnskapsnivå, min tilgang på tid, og min kunnskap om teknikker; for å være mer tro mot den opprinnelige ideen.

Men når det er sagt, så kan mye bra oppstå når man er begrenset av teknikk, tid eller kunnskap. Ett godt eksempel på dette finner vi i musikk bransjen, der debut platen ofte er den beste, laget av musikere med begrenset tid, kunnskap og teknikk.
Mulig at det koker ned til dette: Det enkle er ofte det beste (?)


Blir ideene til med utgangspunkt i materialene? Eller er de uavhengige av materialet?


Ofte ligger ideene på et plan langt utenfor materialet (nærmest alltid)
Men når jeg først setter i gang med selve utformingen av skulpturen forholder jeg meg aktivt og noen ganger også kreativt til materialet i seg selv. Dette varierer litt.


3.
Hvor vil du plassere deg selv i forhold til samtidskunstscenen?


For å ta det sentrale først: Ønske om å plasseres i denne "scenen" bunner i frykt.

En del av meg ønsker å bli anerkjent og akseptert av denne kunstscenen. Men på den annen side så blir jeg faktisk fysisk kvalm når jeg tenker på "kunstscenen". Den er og vil alltid være et produkt av menneskets frykt for å bli etterlatt alene og glemt på en klippe et eller annet sted i flokkdyr land.

Når jeg så fikk dette av mitt bryst (som det heter på engelsk) så vil jeg plassere meg i kunstscenen blant:
" I don`t give a shit as long as it works", type kunstner.
Det er faktisk mange av oss.  

P:S
Tenkte jeg kunne supplere litt på svaret om "Hvor plasserer du deg selv i kunstscenen:

Da jeg begynte på skolen i 1991 og årene fremover raste debatten i avisene omkring Nerdrum og herr Sand. De påsto at moderne kunst og institusjoner, akademiet spesielt, produserte kun søppel kunst og kunstnere.
Dette førte til at mange i kunstscenen tok et standpunkt til dette.
Enten var man for eller imot klassisk kunst.
(Selv bruker jeg menneskekroppen fordi jeg er interessert i mennesket, ikke fordi jeg er interessert i klassisk kunst.)
Hele debatten var og er tåpelig. Det kan vi se nå.
Flere unge kunstnere ser dette også, og det er med glede å se at man ikke lenger blir uglesett hvis man velger å jobbe figurativt, da spesielt klassisk.

Dessverre henger noen av de gamle fordommene der fremdeles blandt den eldre garde.
Disse sitter i stipend komiteer og på diverse andre institusjoner (skoler, museer osv).
Det finnes flere av disse hos kunsthåndverkerne enn hos billedkunstnerne.
Dette subjektive utsanget baseres kun på responsen jeg opplever fra begge miljøene i form av invitasjoner til utstillinger og stipender.
Regner med at dette vil også snu i løpet av noen få år. Kunsthåndverkerne pleier som regel å henge litt etter.


Kan du fortelle litt om kunstnere du inspireres av?


Jeg er ikke inspirert av så mange kunstnere, men jeg føler ett slektskap med kunstnere som: Serra, Gormley, Nerdrum og Giacometti.
Mine egne arbeider er ikke identiske med de nevnte kunstnerne. Men tror de er på samme bølgelengde som meg, de uttrykker seg bare litt annerledes.

Jeg er rimelig bestemt på at vi som kunstnere bør hente vår inspirasjon fra den opprinnelige kilden (livet, universet, gud osv.)
Jeg inspireres av andre kunstnere på det tekniske planet stadig vekk, både i forhold til teknikk men også med enkelte estetiske grep jeg låner fra dem.

(Neste del av svaret påført senere, en ettertanke)
En viktig faktor man må være klar over er at kunstnere ofte inspireres av sin egen kunst, fremfor en annens. Denne inspirasjonen er ikke alltid like heldig.

La meg ta eksempelet om den unge kunstner, fersk på kunstscenen, stiller denne kunstneren ut for første gang.
Kunstneren har i kraft av sin alder og egne måte å tolke verden på opparbeidet seg ett særegent uttrykk.
Utstillingen blir en kjempe hit; kunstneren innkjøpes til flere samlinger og mottar arbeidsstipend for unge kunstnere i flere år.

Dette kan høres flott ut.

Konsekvensene av dette blir som regel det at kunstneren ønsker å gjenta denne gjerningen.
Han bygger litt videre på det han gjorde sist og stiller ut igjen.
Han har blitt inspirert av seg selv.
Originaliteten og tilstedeværelsen som var tilfelle ved første utstilling er blitt borte. Kunstneren henter ikke lenger inspirasjon direkte fra "kilden", men fra det han eller hun gjorde fra forrige utstilling.
Denne syklusen kan godt fortsette i mange år. 

Kuren på denne syklusen er å være bevisst.
Ikke bli inspirert av det du gjorde i fjor.
Men bli heller inspirert av tankene som lå bak det du gjorde:
Altså kilden, ikke speilbildet.


Kan du fortelle litt om tematikken du jobber med? Har den en rød tråd eller varierer den fra verk til verk?


Tematikken varierer en del, men jeg er opptatt av det som ligger innerst i mennesket. Leter etter hemmelighetene, det som får oss til å tikke. Dette har ført til en interesse for New Age ideologi, religiøse skrifter, tidsforskyvninger, og veldige mye annet rart.
Jeg er midt oppi mye av dette nå og klarer ikke helt å se skogen enda.

Jeg ser bare trærne.

Tror når jeg er rundt 50 + at jeg vil ha en bedre oversikt over kunsten og hva den egentlig er.
Pleier å si til folk som spør at jeg ikke vet helt hva jeg snakker om, ikke enda i hvert fall.

"Om kunsten min", spørsmål stilt av KHIO kunststudentene Magnie og Torgrim, 2009
click for detail of head